Sagnet om Álda Áhkku og flyttingen av øyene

Denne historien er fortalt av Ole Aikio i Gandvik, Juvravoutna på samisk.

I Varanger bodde det i gamle dager ei noaidekone En noaide hadde spesielt god kontakt med guder og ånder, og beskrives ofte som samenes sjaman som ble kalt for Álda Áhkku. Hun var opptatt av at folket inne i Varangerfjorden skulle ha det best mulig. På russesida av grensa visste hun om noen øyer som ble kalt for Ainaisuollok. Disse var rike på kvann, kobbe, egg og dun.

Inne i Varangerfjorden hadde de ei øy som het Várjavuonsuolu – som antakelig er Skjåholmen utenfor Nesseby kirkested, men den var på langt nær så rik som Ainaisuollok. En dag bestemte kona seg for å flytte Ainaisuollok inn i Varangerfjorden. Várjavuonsuolu ville hun føre til plassen der Ainaisuollok lå. Hun klatra opp på et fjell over Gandvik. Hunden plasserte hun ute på Davvenjárga. Her skulle den sitte og følge med når øyene kom sigende fra Russland. Oppe i fjellsida begynte Álda Áhkku å joike og gjøre forskjellige kunster, som kalles for å ganne på samisk. Ainaisuollok begynte å riste og flytte sakte på seg. Fuglene lettet og det ble skrik og lurveleven.

Nå hadde det seg slik at det på russesida også bodde en noaide, som våkna av alt levenet og skjønte hva som var på gang. Noaiden ville ikke umiddelbart gi slipp på øyene som var så rike. Dermed satte denne i gang med mottiltak, og det viste seg at russenoaiden var sterkere enn Álda Áhkku. Samtidig som det ble satt en stopper for flyttinga av øyene, tok noaiden livet av Álda Áhkku og hunden hennes. De ble til stein. I fjellet ovenfor Gandvik kan vi i dag se Álda Áhkku. Hun er blitt til en steinblokk som stikker fram oppe i berget, og det er ikke vanskelig å se at det er en kvinneskikkelse. Ute på Davvenjarga er det en stein som ligner på et hundehode. Den er blitt kalt for Benekoaive, som er samisk, og betyr "hundehode", og som skal være restene etter hunden til Álda Áhkku.

SámegilliiEnglish 
Tilbake Tips en venn!