Luondu
Nettutstillinga tar for seg ulike steder i Nesseby kommune, og hvordan de er knyttet til samisk religion, mytologi og kristendom. Utvalget er basert på registrerte kulturminner i kommunen, og avgrenset tidsmessig fram til 1917, som er den automatiske fredningsgrensen for samiske kulturminner.
Forholdet til naturen er veldig framtredende i samisk religionsutøvelse. Det har vært knyttet til livnæringen og til helsa for folk og dyr. Det er mange personifiserte skikkelser man bør holde seg overens med, gjennom høvelig oppførsel og offergaver. Døde personer, spesielt nære slektninger, spiller også en rolle. De kan påvirke livet til de levende, på godt og ondt. De underjordiske har mange navn, men fellestrekket er at de bor og lever på bestemte steder, og at mennesker må ta hensyn til dem og tilpasse sin oppførsel. Da kan de få hjelp, ellers kan de straffes. En slik dobbelthet ligger i alle relasjoner – det er ikke gode eller onde makter. Det kommer an på hvordan man som menneske forholder seg til dem. Vinden kan gi godt seilevær, eller føre til forlis. Fiskelykka kan gjøre at man får gode fangster, og tap av fiskelykke gjøre at man blir fattig. Det er ens egne handlinger som bestemmer hvordan responsen blir. Man må birget – klare seg. Da må man være på lag med de mektige kreftene som styrer over vær og vind, liv og helse, fangst og grøde. Man må vite hvordan man omgåes andre mennesker og naturen med respekt, ellers slår det negativt tilbake på en selv. Man må se seg selv som en del av en større helhet, som skal holdes i balanse.
Overgangen til et kristent trosliv har vært lang og variert, sannsynligvis
fra den tid den norrøne befolkningen og folkegrupper i dagens Finland og
Russland tok til seg kristendommen. Gjennom handel og annet samkvem
har samer i Finnmark vært i kontakt med Kristus-forestillinger,
skikker og fortellinger om Jesus, Gud og den Hellige ånd, samt alle
helgenskikkelsene. Hvordan disse har vært tolket av lokalbefolkninga
i Varanger har vi bare andrehåndskilder på, fra 1600-tallet og framover.
Prestenes virksomhet og kirkebygging ble aktivt brukt som en del av
kolonialiseringa av samiske områder. Men parallelt har samer selv
tilegnet seg troen på eget grunnlag. Resultatet har vært en samisk
kristendomsforståelse, som ikke var i samsvar med myndighetenes
offisielle dogmer. Den folkelige forståelsen er generelt ikke helt
overlappende med teologenes syn, uansett hvor i verden kristendommen
har blitt etablert. De lokale uttrykkene er alle preget av kulturelle
forforståelser. Kristendomsforståelsen i Varanger bygger videre på
samisk naturtro, og tar i liten grad avstand fra denne, hvis vi skal
ta de skriftlige kildene på alvor. Det vil si at en form for animisme
ble videreført som en grunnforståelse, hvor Gud og Jesus og alle kirkens
magiske ritualer ble lagt til.
Det største skillet kom kanskje tilsynelatende i forhold til hvordan
man forholdt seg til døde slektninger. De ble ikke lenger begravet
med alle sine personlige gjenstander for å kunne gjenoppstå i Jábmiid
áibmu – de dødes rike. I steden måtte de døde bli liggende i gravene
sine og vente på oppstandelsen. Ironisk nok førte dette de døde nærmere
de levende, siden de fortsatt var tilstede i vår áibmu – vårt rike,
og ikke hadde forlatt jorda. Slik kunne mange av de gamle forestillingene
om nærhet til døde slektninger videreføres, med et kristent fortegn.
Også i forhold til naturen gjorde det å se Skaperverket som en Guds
gave at man kunne akseptere og verdsette et respektfullt forhold til
alle elementene. Ikke som avgudsdyrkelse, men som takknemlighet for alt
det skapte, som intet menneske kan ha full forståelse av. Det mystiske
i tilværelsen omtales på norsk som “Det er mer mellom himmel og jord...
“ og på samisk som “Guovtte ilmmi gaskkas...” – mellom to verdener.
Heri ligger de språklige dimensjonene, som gjør det mulig å vedlikeholde
en idé om parallelle verdener som en del av et samisk verdensbilde,
også idag.
Det er mange offersteder rundt Varangerfjorden. De ble brukt for å sikre
god lykke i jakt, fangst og fiske, men også for å beholde helse og
livslykke. Det var en del av den gamle samiske samfunnsorden at man
møttes noen gangen i året og hadde felles offerseremonier. Da kunne
man slakte et helt dyr, som ble spist og beinene gravd ned. Ofring
knyttet til jakt var for å be om jaktlykke, få råd om hvor man burde
jakte, og som takk for vellykket jakt. Ofring knyttet til fiske gikk
ofte ut på å smøre fett på en offerstein, som kunne være et merke for
et godt fiskeméd. Fiske fra åpne, små båter kunne være livsfarlig,
både på havet og i innsjøene. Derfor var det viktig å holde seg i gunst
hos de kreftene som styrte over både været og fangsten.
Knyttet til havfisket ble enkelte steder på land brukt til å krysspeile
gode fiskegrunner på havet, slik at man visste at man var på riktig
sted for det ønskede fiskeslaget. Det kalles å ta méd, eller mearkka
váldit. Denne praksisen er fortsatt i bruk, og har gjort at mange gamle
stedsnavn er holdt i hevd. Tidligere var médene ofte knyttet til
offersteder, enten sieidi (offerstein) eller bassevárre (helligfjell),
og det ble ofret ved disse stedene for å sikre at man lykkes med fisket.
I moderne tid er médmerkene ofte hus, som krever at man kjenner
personnavn. Da har de ikke lenger noen tilknytning til offerskikker,
men er kun en praktisk henvisning. Etter at ekkoloddet kom ble behovet
for slike merker mindre, og nå har det mistet mye av den praktiske
funksjonen det hadde før.
Eksempler på gamle merker er fjellene Álda, Stuorrastivrran, og
Murggiidgahpparas. Áillesgeađgi som lå ved Nesseby kirke og Bálddesgeađgi
som ligger på sørsiden av Varangerfjorden er to steiner som har vært
brukt som médpunkter, og som i likhet med de nevnte fjellene er nevnt
i gamle kilder som samiske offersteder. Man har også kombinasjoner av
naturformasjoner og hus. For eksempel Aldon til kirka (Álda Girkui),
det vil si at man ser fjellet Álda rett bak Nesseby kirke.
Mange steder rundt Varangerfjorden utmerker seg ved spesielle formasjoner. Noen er menneskeskapte, som labyrinten, mens de fleste sannsynligvis har stått slik siden istiden. Det er mennesker som avgjør om steder anses som hellige. I dette ligger en forståelse av at det er steder som inneholder noe mer enn det fysiske, de tilbyr en kontakt med andre krefter, eller gir en opplevelse av å være i berøring med noe uvanlig. På samisk brukes betegnelser som bassi eller áilegas. Álda som stedsnavn viser også til hellige fjell. De fleste steder har det vært knyttet offerskikker til, ofte på egne offersteder. I dag kjenner vi ikke lengre betydnngen til alle skikker knyttet til disse stedene, men de er kilder til den samiske naturforståelsen.
Skikken med å begrave de døde i bergsprekker eller steinfyllinger kan
være påbegynt 1.000 f.Kr. Dette regnes som kjennetegnende for samisk
gravskikk. Man la personlige eiendeler sammen med den døde, og ofte
var liket surret inn i bjørkenever. Ifølge skriftlige kilder fra
1600-tallet trodde man at de døde ville gjenoppstå i en annen, parallell
virkelighet. Derfor var det viktig at de hadde med seg utstyr som de
ville trenge i det neste livet. Valget av steinur kan ha vært oppfattet
som en lettere inngangsport til de dødes rike, Jápmiidáibmu. Det var
kontakt mellom de døde og de levende, blant annet gjennom skikken med å
oppkalle barn etter døde slektninger. Den delen av sjelen som var fri
fra kroppen kunne da overføres og leve videre i det oppkalte barnet.
Hvis barnet ble sykt, antok man at man hadde valgt feil navn, og
måtte derfor finne ut av hvilken død slektning som ønsket å bli oppkalt.
Man tenkte at de døde kunne ha innflytelse på de levende, ved at de
påførte sykdom hvis de lengtet etter en levende slektning. Da måtte
man forhandle med de døde, og gi dem et offer som betaling for å få
leve videre. De døde kunne i enkelte tilfeller også hjelpe de levende,
slik det fortelles om i Mortens siste sjøreise. Ved overgangen til
kristen gravskikk forsvant det andre dødsriket, og ifølge folketroen
ble de døde liggende i gravene sine og vente på oppstandelsen. Derfor
var man varsom rundt graver, for ikke å forstyrre de døde. Stedsnavn
med gálbmi indikerer gamle urgraver, mens hávdi er et nyere ord for
graver.
En noaidi er ifølge samisk tradisjon en person som ser det andre ikke ser, og som kan lære seg å styre vær og vind, skaffe jaktlykke og fiskelykke. Det var en egenskap som gikk i arv innenfor slekta, og for å virke som noaidi trengte man opplæring for å styre de krefter man var i besittelse av. En noaidi kunne hjelpe folk, ved å kurere sykdom eller finne tapte gjenstander, men noaidi kunne også påføre folk skade, og ta livet av mennesker og husdyr. Det var en krevende rolle å ha i samfunnet, og kunne også være en personlig påkjenning. En noaidi kunne se og snakke med de døde, de underjordiske eller andre skikkelser. Det er mange fortellinger om noaidi, men i denne sammenheng har vi valgt de som er knyttet til spesielle steder.
Gufihttárat omtales som govetter eller de underjordiske på norsk. Det er folk som bor i nærheten av der mennesker bor, og som man må akte seg for. De kan hjelpe om man respekterer dem, eller de kan lage problemer for folk om man ikke tar hensyn. Bestemte steder kan også være knyttet til hálddit, som er en slags voktere. Máttut er også vokterskikkelser, som tar vare på feks. fisk eller frosk. I vårt sjøsamiske område har vi også hálddit som bor under havet. Det er mange fortellinger om dem. Her er noen eksempler knyttet til ulike steder.
Stállu var en skummel skikkelse som likte spesielt godt å spise menneskebarn. Stállu var stor og sterk, men ganske dum og lettlurt. Det er mange fortellinger om hvordan små, smarte barn klarte å lure den store, sterke Stállu. Det er også historier om voksne som utfordret Stállu til kamp, både for å berge sitt eget liv og for å få tak i hans rikdom, for Stállu var kjent for å ha skatter. Det var mulig både å lage seg en Stállu, for å sloss med andre, eller å omgjøre seg selv til en Stállu, for å bli mektigere. Hvis man utfordret stallo til kamp, var det viktig å ikke drepe han med hans egen kniv, for da ville den bli vendt mot en selv. Man måtte alltid drepe stallos hund også, for hvis den fikk slikke stallos blod ble han levende igjen.